Bourre iđit alle mine gode, snille vener.
No har eg skrive reisebrev i mange dagar.
Eg har fått så fine, kloke, morsomme og rare svar frå alle dykk der ute.
Dei siste dagane er det mange som har skrive at dei har heimeskule.
Og 2c på Kampen skule er i karantene!
Kva i alle dagar betyr karantene? Tenkte eg då eg las det.
Først trudde eg det kanskje hadde noko med Haren Karen å gjere.
Haren Karen-tene?
Men nei, det er nok ikkje det.
Så flaug kråka Garjá forbi, og eg spurte om ho visste kva karantene er.
«KRA, KRA!», sa ho. «KARA, KARA, KARA … ntene? Nei, eg anar ikkje kva ka-ra-ka-ra-ntene betyr», sa Garjá.
Då kom Rieban svinsande og svansande forbi.
Eg spurte han kva karantene betyr.
Han såg forferda på meg og sa:
«Kva ran?», sa han. «Kva ran av tenner? Eg har ikkje begått noko RAN AV TENNER! Ran av lykter, jo, det skal eg innrømme. Men kva ran av tenner er det du snakkar om?»
Vel, vel.
Ikkje mange svar å få hos den gjengen!
Eg trur kanskje at karantene og heimeskule handlar om å ikkje vere sammen på skulen.
Det fekk meg til å tenke på noko eg skreiv i eit reisebrev for lenge sidan.
At det er fint at vi kan tenke på kvarandre,
sjølv om vi ikkje er på akkurat same plass heile tida.
Sånn er vi på ein måte på to plassar samtidig!
Akkurat no hoppar eg rundt på vidda,
medan eg tenker på dykk der ute.
På Alfred, Vera, Laura, Aleksander og alle andre som
skriv til meg her i reisebrevet.
Og ein liten hemmeligheit til alle dykk som følger med:
Eg trur eg byrjar å nærme meg enden av tunellen.
Eg syns liksom eg kan kjenne det på meg …
Vel, vel, vener!
Kan ikkje de fortelje meg noko morsomt som har skjedd på alle dei forskjellige plassane de er akkurat no?
Hivas, hopp og far vel!
Ein stor og varm
langt-vekke-frå-klem
dykkar olmmái
Haren Njoammil
❤